[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/09/DSC00871.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» captionposition=»bottom-left» lightbox=»off» floater=»on» floatermedia=»

INNERDALSINVASJONEN

» floaterposition=»center» floaterdirection=»down» overlay_revealfx=»off»]

Kristiansund Fjellklubb har en lang og kjær tradisjon for turer og aktivtet i Innerdalen. Det har alltid vært et av hovedmålene når kilene og halvtaua blir dratt frem og taulengdene skal bli mange. Hvert år, både sommer og vinter, er det mange fra klubben som tar seg turen til «Norges vakreste dal» for å prøve seg på noen av rutene der. Men i tillegg har vi hatt en (litt løs) tradisjon for å arrangere en fellestur.

Og det ble det i år også.

[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/09/DSC00862.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» caption=»På vei inn i dalen.» captionposition=»top-right» lightbox=»off» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»none» overlay_revealfx=»off»]

Anna og Bernhard inviterte meg til felles transport og turprosjekter – og telt. Bernhard forsikret om at teltet var stort og jeg dermed ville unngå for tett og klein nærhet med kjæresteparet i løpet av natten. Jeg godtok, og sammen suste vi innover i Annas supre Superb. Ølene var mange og sekkene tunge. Jeg og Anna fikk derfor Bernhard til å spørre sjåføren av en bil som ventet på noen turister. Var plass til våres sekker på lasset? Den tyske aksenten hjalp, og vi ble lovet transport dersom det ble plass. Og jammen, etter et par hundre meter med offing over vonde korsrygger, stoppet en pickup og tok med blyloddene videre. Offingen forsvant, og resten av turen inn gikk lekende lett.

[aesop_quote type=»block» background=»#282828″ text=»#FFFFFF» align=»left» size=»2″ quote=»"Ølene var mange og sekkene tunge."» parallax=»off» direction=»left» revealfx=»off»]

Vel fremme i dalen falt vi for fristelsen av å sette opp teltet på den flate og veletablerte teltplassen like før Innerdalshytta. Enn så lenge var vi helt alene her nede. De andre som dro fredag (Laila, Per Ola, Torje og Frank) hadde nemlig valgt å etablerte en fremskutt base camp på Tindeklubbhytta i Giklingdalen. Men plutselig kom Ronny tuslende oppover, med Coldplay på øret. Vi tenkte vi skulle få selskap for kvelden og natten, men selv om vi fristet med både øl og bålkos forsvant også han videre i mørket og opp mot Giklingdalen.

Det romslige teltet til Bernhard hadde absolutt et romslig fortelt – men var likefremt et 2-mannstelt. Vi gikk derfor for en løsning hvor Anna fikk en slags «hems» ved at underlaget hennes lå oppå de to andre. Sekkene og ølet hadde rikelig plass i forteltet.

[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/09/DSC00885.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» caption=»Helt greit vær for toppstøt.» captionposition=»top-right» lightbox=»off» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»none» overlay_revealfx=»off»]

Planen for lørdagen ble Nordvesteggen (5-) på Innerdalstårnet. Vi hadde alle klatret andre ruter på Tårnet tidligere, men dette var upløyd mark for alle. Vi ble heller ikke mindre gira av at Ronny mente det var «fineste ruta i Dalen». Været hadde glemt at det var september og kjørte på med strålende augustvær. Vel oppe i Giklingdalen så vi oss lykkelige over at vi ikke hadde planlagt andre ruter på Tårnet. Oppover mot Skjæret sneglet det seg en enorm flokk av middelaldrende damer fulle av turlyst men samtidig med litt høydeskrekk. Heldigvis går anmarsjen til Nordvesteggen via Litletårnet og vi kunne svinge av den overfolkede stien før det ble riktig trangt og bratt.

[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/09/IMG_2080.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» caption=»Fin og bratt klatring.» captionposition=»top-right» lightbox=»off» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»none» overlay_revealfx=»off»]

Anmarsjen til Litletårnet bød på morsom klyving i enkelt terreng. I håp om å få litt sol under klatringa hadde vi utsatt avmarsjen lenge og holdt også et behagelig tempo oppover. Mot toppen av Litletårnet dreide vi inn i renna og gjorde oss klar til første taulengede som skulle være lett klatring i grad 2-4. Anna tok skarpenden og gikk rett løs på et kaldt, mosegrodd og gjørmete dieder som verken hadde særlige tak eller sikringsmuligheter. Etter noen minutters intens jobbing uten særlig fremgang forsvant støtepsyken brutalt, og jeg fikk jobben med å få oss i gang. Det viste seg da at vi hadde startet på feil sted, så etter en revurdering dukket det rette diederet opp og vi var i gang.

[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/09/DSC00936.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» caption=»God stemning på standplass.» captionposition=»top-right» lightbox=»off» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»none» overlay_revealfx=»off»]

Nordvesteggen bød på fin, bratt og jevn klatring. Det er to etterfølgende taulengder med grad 5-, som begge går forbi et overheng. Som seg hør og bør i Innerdalen føltes ruta noe tyngre enn den angitte graden. Det var dog lett å sette sikringer hele veien, slik at en unngikk videre tilfeller av akutt panikkangst eller depresjon. Stort sett var også standplassene fine, bortsett fra en av mine utvalgte hyller som etter litt taukveiling viste seg å kun romme én person komfortabelt.

[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/09/DSC00950.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» caption=»Topp stemning.» captionposition=»top-right» lightbox=»off» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»none» overlay_revealfx=»off»]

Klatringa forløp videre uten problemer. Underveis haddde Annas støtepsyke gradvis tatt seg opp igjen, og sistelengden ble ledet i god stil. Vi var noe spent på om vi kom til å bli møtt av hele gjengen av turdamer på toppen, men heldigvis syntes det som de var på god vei ned allerede. Etter en obligatorisk toppselfie ble kursen raskt satt nedover igjen, i og med at klokken var blitt sen ettermiddag og lysten på øl begynte å bli stor. Vel nede i Dalen hadde storinnrykket kommet. Vi ble tatt imot av Maarten og hans døtre, samt jentelaget bestående av Jenny, Tonje og Cecilie. Etter hvert dukket også Laila, Per Ola og Ronny opp. Dette hadde vi sikret oss kvelden i forveien siden vi oppbevarte ølboksene til Ronny i vårt telt.

Det ble en koselig kveld rundt bålet med mye godt i snyltekoppen. Til middag valgte flere en ukjent variant av Real turmat, selv gikk jeg for stekt entrecôte med salat og potetmos. Noe utfordrende å vurdere stekegraden i rødt hodelyktlys, men smaken og fraværet av akutt diaré i løpet av natten tydet på at den var perfekt stekt.

[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/09/DSC00879.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» caption=»Anna er klar for middag.» captionposition=»top-right» lightbox=»off» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»none» overlay_revealfx=»off»]

Jeg, Anna og Bernhard hadde blitt invitert til middagsselskap i byen søndags kveld, og det var derfor klart at det ikke kunne bli den største ekspedisjonen denne dagen. Lårmuskulaturen min syntes det var like greit. Valget falt på Neglen (5) på Renndølskammen, nok et nytt bekjentskap. Anna valgte å bli igjen i leiren for å kunne gjøre yoga og bli brun i septembersola. Ronny var en aktuell erstatning, men natten under åpen himmel hadde endt i en lei sår hals som gjorde ham klatreudyktig.

[aesop_quote type=»block» background=»#282828″ text=»#FFFFFF» align=»right» size=»2″ quote=»"Natten under åpen himmel hadde endt i en lei sår hals som gjorde ham klatreudyktig."» parallax=»off» direction=»left» revealfx=»off»]

Vel fremme ved innsteget fant vi ut at vi allerede hadde klatret første taulengde. Videre fulgte en kamin som viste seg å være riktig våt og trang. Men etter å kvittet seg med sekken og fått litt oppmuntring via walkie-talkien trykket Bernhard seg opp den siste våte biten og opp i sola. Deretter fulgte flott og bratt klatring forbi flere gresshyller. Sistelengden måtte droppes da middagsavtalen nærmet seg brått.

[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/09/DSC00960.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» caption=»Bernhard > Våt kamin» captionposition=»top-right» lightbox=»off» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»none» overlay_revealfx=»off»]

Nede i dalen var campen ferdig nedpakket og vi kunne bare ta på oss sekkene og tusle av gårde. Vi hadde dog glemte hvor tunge sekkene var (tross mindre øl) og nå stoppet det heller ingen bil. Da var det ekstra godt å bare ramle inn på middagsselskapet i Kristiansund, med ferdiglaget fajitas og en kald cola.

Livet er deilig, dere.

Andre turer i løpet av helga

Øvre treningsfelt
Maarten brukte lørdagen på lete etter treningsfeltet på Renndøskammen for klatring med sine døtre, men uten å lykkes. Etter å brukt en natt for å legge ny anmarsjtaktikk dukket feltet opp på søndag, og det ble meldt om flott og variert klatring for barna der oppe på kammen.

Fugleggen
Stian hadde alliert seg med en trønder for å gå Fugleggen på Skarfjell. Ryktet går om noe utfordrende rutefinning, mange timer på tur og en særdeles sen retur til Tindeklubbhytta.

Sørøsthjørnet
To taulag gikk Sørøsthjørnet på Skarfjell lørdag, henholdvis Ronny/Per Ola og Laila/Robert. Det ble meldt om flott klatring inklusive en spenstig variant i grad 6-.

På jakt etter førstebestigning
Torje og Frank luktet etter nye ruter og prosjekter i Nordveggen på Skarfjell. Jungeltelegraden melder om lang og sen anmarsj i løs ur og bratt snø, titting på vegg i kikkert og deretter retur samme vei. Gutta forsvant direkte tilbake til byen lørdag, mulig fordi de ikke kunne skilte med toppet rute ved bålet lørdags kveld.

Vesteggen
Jentelaget bestående av Jenny, Tonje og Cecilie brøt seg på Vesteggen på Innerdalstårnet på søndag, og fullførte med stil (bare se bilder under).

Vestre gjelkant
Laila og Per Ola gikk for en 2-dagers og fortsatte med Vestre Gjelkant på Merrakammen søndag. Det er observert bilder av Per Ola i baris i forbindelse med bestigningen.

[aesop_gallery id=»869″ revealfx=»inplace» overlay_revealfx=»off»]