[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/08/DSC00853.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» parallaxspeed=»2″ captionposition=»top-left» lightbox=»off» floater=»on» floatermedia=»
GJENSYN I LOFOTEN
av Magnus Thue Stokstad» floaterposition=»center» floaterdirection=»down» overlay_revealfx=»off»]
Yngve Nordskag er et kjent navn for mange i Kristiansund Fjellklubb. Denne gladlaksen fra Bremsnes hadde noen aktive klatreår på Nordmøre før han først vandret ut til friluftslivstudier i Sogndal og Bø. Deretter reiste han til Lofoten - og ble der. Han jobber nå som klatrefører hos Nordnorsk Klatreskole i Henningsvær, har funnet seg ei sabla kjekk dame fra Uruguay og er nylig blitt huseier og utleiemagnat for Instagram-jagende Lofotturister. Mer på stell kan vel ikke en klatrer få det.
Jeg og Yngve ble kjent på videregående skole, og ble da enig om at vi begge var knakende kjekke karer med over gjennomsnittet mye til felles. Så derfor har vi vennskapet bestått, selv om avstanden Halsa - Henningsvær utvilsomt er hakket mer upraktisk enn Kristiansund - Bremsnes.
Første besøk i Henningsvær var i 2015, da jeg tok med meg noen gode venner opp for å besøke Yngve - og Lofoten. Det ble noen fantastiske dager med bil- og fotturer, camping og, ikke minst, klatring. Først oppvarming med lette grader på Pianokrakken, før jeg og Yngve like godt gikk Vestpillaren på Presten. Vestpillaren er en av Norges aller største klassikere, og turen opp de 10 taulengdene med vedvarende bratt klatring i grad 5-6 står fortsatt som en av mine flotteste klatreopplevelser noensinne.
[aesop_content color=»#FFFFFF» background=»#f4f4f4″ columns=»1″ position=»none» imgrepeat=»no-repeat» floaterposition=»left» floaterdirection=»up» revealfx=»frombelow» overlay_revealfx=»off»]
[/aesop_content]
Å få klatret med Yngve i Lofoten kan være noe utfordrende å få til, siden han stort sett er opptatt med å klatre med andre enn meg. Sommeren er høysesong for turismen, også for klatrerne. I juli er det gjerne fullt av telt under under granittklippene innenfor Henningsvær, og de fleste rorbuer og hotell er fullbooket. Utover i august begynner det dog gjerne å dabbe litt av, og sesongen for Nordnorsk klatreskoles ukeskurs i fjellklatring med naturlige sikringer går også mot slutten. Jeg tok sjansen på at jeg kunne finne en åpning i Yngves kalender og skaffet meg fri i uke 33. Men jammen viste det seg at kurssesongen strakk seg til og med uke 33 i år. Dette skulle ikke være så lett..
Løsningen ble enkel og genial. Jeg hadde i lengre tid lovet å reise nordover med min mor. Hun er generelt nord-frelst, og med økende nordlig breddegrad blir hun tilsvarende mer blank i øynene. Det eneste hun kanskje synes er mer stas enn Nord-Norge er Hurtigruten. Og hei - det lar seg jo jammen kombinere. Et par tasteklikk senere var reisen i boks og jeg var oppgradert til yndlingssønn.
Planen var slett ikke så verst. Avreise fra Kristiansund natt til onsdag. Med plenty av tid på Hurtigruten kunne jeg endelig kunne få gjort det hersens regnskapet som hang over meg, mens mor kunne sitte på soldekket med hvitvin og konversere om strikketøy med andre pensjonister. Fredag fikk vi låne Yngves Multivan for en bilekskursjon vestover i Lofoten. Men turens suksess hvilte egentlig helt og holdent på lørdagens værmelding, lørdag var nemlig eneste sjanse for en skikkelig tur med Yngve.
[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/08/DSC00756.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» parallaxspeed=»2″ caption=»Min lykkelige mor på båttur på Reinefjorden» captionposition=»top-right» lightbox=»on» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»right» overlay_revealfx=»off»]
[aesop_quote type=»block» background=»#282828″ text=»#FFFFFF» align=»left» size=»2″ quote=»"Hun er generelt nord-frelst, og med økende nordlig breddegrad blir hun tilsvarende mer blank i øynene."» parallax=»off» direction=»left» revealfx=»fromright»]
Vi forventet på en måte at lørdagens sol på yr-appen når som helst skulle forsvinne. Det ville vært i overkant flaks om vi skulle få skikkelig godvær på den eneste turdagen vi hadde til rådighet. Men sola forsvant ikke, yr fortsatte å melde godt østavær med sol og fine temperaturer. Vi hadde nesten begynt å tro på det da noen andre klatrere med samme turplan fortalte at det var meldt regn på ettermiddagen. Hva?!? Værmeldingen ble nok en gang undersøkt grundig og vel, men fortsatt bare tegn til sol og østavind. Hvor hadde de fått dette regnet fra? Uansett virket det fornuftig å ikke ta noen sjanser og heller starte litt tidligere på morgenen - sånn for sikkerhets skyld
Kl 07.30 vandret vi fra bilveien og inn Djupfjorden. Underveis passerte vi klassikerruta "Bare blåbær" (5-), men det var ingen der såpass tidlig på dagen (og sent på sesongen). Første del av Nordryggen begynte å åpenbare seg over oss, og etter hvert også selve Vågakallen. Alt sammen i fantastisk flott Lofot-granitt.
[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/08/DSC00795.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» parallaxspeed=»2″ caption=»Yngve titter opp mot innsteget.» captionposition=»top-right» lightbox=»off» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»none» overlay_revealfx=»off»]
Vågakallen ligger som et landemerke mellom Svolvær og Kabelvåg på ene siden og Henningsvær på den andre, og reiser seg 943 meter bratt opp fra fjæresteinene. Den kan nås uten tau via normalveien, men dette ansees også som en krevende tur i bratt terreng. Nordryggen er en klassisk alpin klatrerute med 4+ som vanskeligste grad, først besteget av Anders Randers Heen og Lars Nordby i 1939. I de siste årene har Storpillaren, Vågakallens imponerende granittmassiv mot Kabelvåg-siden, sett mange imponerende klatrebragder i høy vanskelighetsgrad.
Vi fant innsteget uten større problemer. I føreren kan det virke som om man skal starte på en topp til venstre for rennen man følger oppover, men dette virket ulogisk (det var jo mot høyre vi skulle...) og vi hadde i tillegg hørt fra andre klatrere at man da kunne lure seg selv inn i noen relativt kjipe svapartier. Fra innsteget begynte vi med en taulengde opp noen overraskende jord- og grusfylte hyller. Deretter gikk det effektivt og fort av gårde med løpende sirkringer til første crux: kaminen. For bred til å skreve mellom sidene, og i toppen forsvinner fottakene fullstendig. Etter litt psykisk oppmanning og et par meter laybacking så løste det seg dog fint. Fin klatring! Videre var det på nytt lettere terreng, og vi kunne gå løpende sikret igjen.
[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/08/20991579_10155565058001788_25937547_o.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» parallaxspeed=»2″ caption=»Undertegnede i kaminen.» captionposition=»top-right» lightbox=»off» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»none» overlay_revealfx=»off»]
Nå hadde Lofoten-panoramaet virkelig begynt å vise seg frem. Sørvestover strakk Lofotveggen seg uendelig utover i havet, og nordøstover lå Svolvær og solet seg i sola. Og jammen solet vi ikke oss selv også. Det å klatre nordvendte rygger i sol får man ikke gjort så mange andre steder.
Plutselig åpenbarte Storpillaren seg på vår venstre side, og faktisk kunne vi se noen små skikkelser et stykke opp i den tilsynelatende massive granittveggen. Etter hvert kunne vi også se og høre et taulag foran oss på Nordryggen. Etter litt lytting og en kort diskusjon ble vi enige om at de måtte være finske.
[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/08/DSC00802-1.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» parallaxspeed=»2″ caption=»Yngve med Svolvær i bakgrunnen.» captionposition=»top-right» lightbox=»off» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»none» overlay_revealfx=»off»]
Vi tok igjen taulaget på 3 under andre cruxlengde. Det viste seg at de ikke var finske, men norske, og vi valgte å ikke nevne noe om vår nasjonalitetsbommert. De hadde startet klokken 5 på morgenen siden det var meldt regn. Vi så oss rundt og så ikke en eneste sky. Det ble en hyggelig prat mens vi ventet på at risset ble ledig, men stemningen fikk et skudd for baugen da jeg mistet hele innholdet i nøttemiksen ned i et riss. Ops. Heldigvis hadde jeg også en sjokolade på lur, og Yngve surnet dermed ikke (de som kjenner ham vet nok at det aldri var en fare for det uansett).
Andre cruxlengde kalles "jammerisset", og består av et halvbredt rumperiss opp en svavegg. Klatreskoene hadde forblitt i sekken så langt, og vi bestemte oss for å forsøke å beholde dem der. Det gikk glatt, og det viste seg å egentlig ikke behøve så mye jamming. Nå skulle de største vanskelighetene være tilbakelagt. Men neste taulengde viste seg å være en spennende joker. Ut på høyresiden av ryggen og opp på et stort flak før en måtte så måtte komme seg litt ned igjen for å traversere tilbake i veggen. Jeg var sistemann og måtte klø meg i hodet når jeg så hvordan tauet gikk videre og hvordan terrenget så ut. Foran meg var det en kort sklie ut i avgrunnen, og det lot seg ikke nedklatre uten tak for hender eller føtter. Løsningen ble å lirke meg nedi et (akkurat) kroppsbredt riss og få strukket en fot bort til veggen hvor veien gikk videre.
[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/08/DSC00806.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» parallaxspeed=»2″ caption=»Opp jammerisset.» captionposition=»top-right» lightbox=»off» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»none» overlay_revealfx=»off»]
Siste utfordring opp Nordryggen er et skarpt skar, ca 1,5 meter bredt og 15 meter dypt. Enten må man rappellere ned og klatre opp på andre siden, eller hoppe over. Å hoppe var uendelig mye enklere og raskere, men innebar et lite ekstra sug i magen. Jeg trøstet meg med at jeg var en reser i stille lengde på barneskolen, og nok hadde talent for fjellhopping også. Men det viste seg at det var den mentale utfordringen som var størst, hoppet gikk lekende lett for begge to. Nå hadde vi passert taulaget foran oss, og vi sørget å få tatt et par bilder av deres tilsvarende bragd før vi småjogget opp den siste taulengden på 175 m (!).
[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/08/DSC00815.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»on» parallaxspeed=»5″ caption=»Ukjent nordlending i friluft.» captionposition=»top-right» lightbox=»off» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»none» overlay_revealfx=»off»]
På toppen ventet en ubeskrivelig utsikt. Glitrende hav, skyfri himmel og Lofotfjell i all sin prakt. Det var ganske folksomt på toppen. En god del hadde tatt turen opp normalveien, og et sveitsisk par hadde også gått Nordryggen.
Turen ned de 943 høydemetrene var lang. Normalveien går via flere renneformasjoner med ganske mye løsstein og -gods, og det var slett ikke det kuleste stedet å være med så mye folk i fjellet. Og det var kun vi som brukte hjelm... Et kjent punkt på normalveien kalles "hustaket" og er en nettopp det; et granittmøne med bratt terreng på begge sider. Flotte formasjoner!
[aesop_parallax height=»800px» img=»https://usercontent.one/wp/www.kristiansundfjellklubb.no/wp-content/uploads/2017/08/DSC00859.jpg?media=1731846090» parallaxbg=»fixed» parallaxspeed=»2″ caption=»Noe spesielle karer på Vågakallen.» captionposition=»top-right» lightbox=»off» floater=»on» floaterposition=»left» floaterdirection=»none» overlay_revealfx=»off»]
Vel tilbake i Henningsvær ventet mor med en kanelbolle og Solo på klatrekaféen. Mor hadde vært på havsafari med RIB og var også strålende fornøyd.
Og regnet som var meldt? Det så vi aldri. Før dagen etter.
Vil du også bidra med en turrapport? Send oss en melding på facebook eller e-post!
[aesop_gallery id=»760″ revealfx=»off» overlay_revealfx=»off»]
